Oslo Strykekvartett gir oss ulike versjoner av ham. På kvartettens nye plate har cellist Øystein Sonstad intet mindre enn fullført strykekvartett nummer to i F-dur, i tillegg til å arrangere om klaverklassikeren «Ballade i g-moll» og melodramaet Bergljot.

Dristig.
Det første eksperimentet er det dristigste. Sonstad har arrangert mye, men helst i lettere genre til nå, ABBA-låter, for eksempel. Nå høres det at han mestrer tyngre oppgaver. Alliansen Grieg/Sonstad overbeviser gjennom fire satser, inkludert dem som er skrevet ut fra bare løse skisser fra komponistens egen hånd. Opuset har en letthet ved seg, noe muntert med folketonepreg, som Sonstad spinner videre på. I et og annet øyeblikk lurer jeg på om det blir for lett, uten det stenket av harmonisk melankoli som ofte gir tiltrengt motstand hos Grieg. Men det viser seg like gjerne å ligge i originalen som i arrangementet.

Under huden.
Det gode, musikantiske preget kan også ha med å gjøre at arrangøren selv har spilt – og har under huden – ikke bare mye av Grieg, men også mange andre strykekvartetter, nærmest anatomien til en tradisjon. Man skal heller ikke kimse av hva det bunnsolide, blide og poengterte spillet til alle i kvartetten gjør med helheten. Alle krefter bidrar slik til at «Ballade i g-moll» også fungerer ypperlig, det høres ut som verket vinner på legato- og klangmulighetene til strykerne i alle variasjonsdelene. I melodramaet Bergljot virker besetningen som en lur mellomting mellom de versjonene som alt finnes: orkesterversjonen og klaverversjonen.

Melodramatisk.
At genren i seg selv er litt snål i moderne ører, og at Lise Fjeldstads ranke og gripende tolkning tidvis tipper over i det melodramatiske, har nok litt med henne å gjøre, men skyldes nok mest tidens tann og komponistens ikke alltid like heldige hånd med større dramatiske spenn.

Home>>>

Vårt Land  -  17.08.2010
Anmeldt av Lars O. Flydal

GRIEG PÅ NYTT.

Edvard Grieg slet med sin F-dur-kvartett, - «den forbaskede kvartetten ligger der ufullendt som en gammel, norsk ost» skrev han i et brev i 1895.
Fire år før begynte han på det som skulle bli en langt lystigere kvartett enn den første i G-moll. Da han døde 16 år senere var bare to satser ferdigskrevet. 
Øystein Sonstad, cellist i Oslo strykekvartett, har med utgangspunkt i Griegs skisser til de to siste satsene fullført verket. Det har han gjort med pietetsfølelse til det eksisterende materialet, men særlig i sistesatsen har han laget musikk som står godt på egne ben, og som samtidig bygger opp under kvartetten til en solid helhet. I Griegsk ånd har han plukket litt her og der og lagt seg opp mot et uttrykk som harmonerer med grunnlaget. Heretter er det ingen grunn til å fremføre verket i to satser, nå finnes det fire hele satser som henger sammen og du skal kjenne verket og telle taktene nøye for å skille Sonstad og Grieg. 

Sorg og melankoli.
G-moll-balladen som strykekvartett er problematisk. Ikke bare fordi verket er så knyttet til den ensomme mannen ved pianoet som sørger over tapet av sine foreldre. Sorgen og melankolien kommer hudløst til uttrykk i pianoversjonen. Det er mulig å tenke seg at man ville vurdert det annerledes om man ikke kjente originalversjonen, men tyngden i lidelsen blir rett og slett mer naken og troverdig når den formidles gjennom det ene instrumentet. 

Det høres så riktig ut, det er så Griegsk, men uansett hvor god Øystein Sonstads bearbeidelse er, for det er den, så vil ikke dette verket tone ut riktig for strykekvartett. 

Det er noe med stemningen i G-moll balladen som bare ikke fungerer i orkestrert versjon. Holberg-suiten ble faktisk også skrevet for piano først, selv om vi i dag bare kjenner den i orkestrert versjon. Men den har klangene og omfanget i harmonier som fremtrer mer fullendt fra et orkester. 

Vellykket omskrivning.
Bergliot som strykekvartett er et eksempel på en vellykket omskriving. Medstrykekvartett trer fortellerstemmen tydeligere frem og stemningen i verket tar ikke skade av forenklingen, heller tvert i mot. Og Lise Fjeldstad forteller historien sterkt og gripende.

Home>>>

DAG OG TID, 06.08.2010.
Sjur Haga Brinkeland

Transkribert Edvard Grieg:
Grieg Revisited
Oslo String Quartet: Geir Inge Lotsberg og Liv Hilde Klokk, fiolin, Are Sandbakken, bratsj, Øysten Sonstad, cello, Lise Fjeldstad, resitasjon.
Fabra 2010
Musikarane i Oslo Strykekvartett likar å utvida repertoaret sitt. I Grieg-minneåret 2007 sette dei seg føre å auka komponistens oeuvre i kvartettsjangeren. Mellom musikken som på dette albumet er arrangert, finn me Ballade i g-moll, opus 24. Dette er eigenleg Griegs største verk for solo piano, eit verk han hadde store problem med å framføra sjølv, av di det livet ut minte han om sorga etter tapet av foreldra. Det er komponert som fjorten variasjonar over Valdres-tonen Den nordlandske Bondestand, og som strykekvartett fungerer han framifrå, ikkje minst på grunn av den klagande vibratoen fiolinane sper ut tonen med. Instrumenteringa får òg tydeleg fram Griegs subtile fleirstemmigheit i somme av variasjonane. Utføringa til Oslo Strykekvartett er solid, men nyanserik artikulasjon, rein intonasjon og ein samspela agogikk.

Home>>>