CHASING STRINGS. TELEMARK CHAMBER ORCHESTRA
Den klassiske cd-bloggen, 30. januar 2019. Trond Erikson:
Den fascinerende strykerklangen
Hva komponister får ut av et ensemble med strykere er fascinerende. Og når ensemblet er Telemark kammerorkester og de legger sin musikalsk sjel i formidlingen blir man sittende - fascinert. Det plukkes, det strykes, det heves, det senkes, det vokser, det krymper, det jages, det gjemmes......
«Chasing Strings», der tre av våre toneangivende komponister er representert, er en plate med spenn - både i klangfarger, rytmiske variasjoner og i den musikalske historikken.
For selvsagt brukes tradisjonelle grep i de fire verkene som er med - og selvsagt strekkes strikken langt for å oppnå ønskede virkemidler - men det blir aldri ubehagelig - heller ikke kjedelig.
Telemark Kammerorkester viser seg igjen som et meget godt ensemble for samtidsmusikk. De behandler musikken med respekt - og formidler det hele på utsøkt musikantisk vis.
Platen åpner med «Chase» av Nils Henrik Asheim (f. 1960) - og han bruker et kjent "knep" i sitt verk. Oppdeling av orkesteret - og der av oppstår selvsagt "jaget". En av våre nestorer innen komposisjon er Magnar Åm (f. 1952). Hans «Studie over ein salmetone frå Luster» har jeg hørt med både Bergen- og Oslo-filharmonien - og jeg må si at denne innspillingen er vel så god. Orkestrets musikere henter frem litt av den norske folkemusikksjela i verket, noe som griper tak i lytteren.
Jan Erik Mikalsen (f. 1979) er den yngste i dette trekløveret. Og her møter vi også det som på mange måter utfordrer lytteren. Og det er nysgjerrigheten som vinner hos undertegnede. Både «Lied» og «Munchsonaten» er stykker som krever sitt musikkøre - og takket være god tekst på cd-platen, så kommer også de konkrete assosiasjoner som verkene er bygd rundt. (Schubert og Edvard Munchs «Skriket»).
Det er bare å bukke og takke kammerorkesteret og deres leder Lars-Erik ter Jung for nok et solid bidrag til å bevare og formidle musikk av i dag!
TELEMARK KAMMERORKESTER: «Chasing Strings», Musikk av Jan Erik Mikalsen, Magnar Åm og Nils Henrik Asheim, Fabra FBRcd-16 (2018)
DAG OG TID fredag 11. mai 2018:
Klassiskmusikk.com, publisert: 14.02.2019:
GUY RICKARDS, Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
Asheim Chase, Mikalsen Lied for String Ensemble og Munchsonaten, Åm Studie over ein salmetone frå Luster.
Telemark Chamber Orchestra, dir. Lars-Erik ter Jung
Fabra, FBRCD-16 (44 minutter)
Utgivelser av Telemark Kammerorkester er alltid etterlengtet og velkomment selv om de, som her, er litt gjerrige på spilletiden. Det vi får er strengt tatt en halv konsert med fire nyere norske verk, komponert i løpet av de siste 43 årene, innspilt for å markere orkesterets 25-årsjubileum.
Tre av verkene er arrangementer. Det eldste er Magnar Åms Studie over ein salmetone frå Luster, skrevet for orgel i 1976, og arrangert for strykeorkester året etter. Nils Henrik Asheims Chase – et virkningsfullt lite spor – ble komponert for strykesekstett i 2001 og, på Lars-Erik ter Jungs forespørsel, omarbeidet for et større ensemble i 2006. Jan Erik Mikalsens Munchsonate ble utvidet til orkester fra en fire år gammel strykekvartett i 2016. Det eneste unntaket er Mikalsens Lied (2012), skrevet for stort strykeensemble, slik det gjengis her. Magnar Åms Studie, basert på salmen Dagen viker og går bort, har selvfølgelig vært innspilt før; en magisk fremførelse av Det Norske Kammerorkester på Aurora for mange år siden. Telemark-fremførelsen går en anelse fortere (ikke mye, bare 13 sekunder kortere) og har en stramhet og trygghet på at om de ikke er rivalene overlegne, overbeviser de på egne premisser. Åms musikk slår meg også som den mest fullendte komposisjonen, modernistisk i tonespråk, men likevel publikumsvennlig i måten salmen gjennomsyrer hele stoffet.
Asheims Chase er langt større (omtrent halvparten av platen), og er basert på motsetningen mellom to stryker-grupper som gjensidig jager hverandre musikalsk gjennom et stykke med mye tettere tekstur. Selv om verkets konsept uten tvil er like rett frem som Åms, tilslører intensiteten og kompleksiteten i linjespillet tidvis den musikalske flyten. Noe av det samme kan sies om Mikalsens Lied, som i mine ører mister inntrykket av sang (den er basert på en vending i Schuberts Schwanengesang). Kanskje problemet egentlig er tittelen som kan gi inntrykk av en helt annen type verk, og kanskje burde vært tolket ironisk. Munchsonaten – som tittelen antyder en serie med verk basert på Munchs malerier, i dette tilfellet det allestedsnærværende Skrik – forstås enklest som en personlig reaksjon på det ikoniske bildet.
Fremførelsene er godt ivaretatt under Lars-Erik ter Jungs sikre ledelse (han har hatt en hånd med i arrangeringen av alle verkene, unntatt Åms). Fabras lyd er krystallklar. Vel verd å utforske.