FBRCD-01 «Twitter Machine»

Dagbladet. Ståle Wikshåland, 25.04.2004.
Overarbeidet musikk, med befriende glimt innimellom.
Fiolinisten Lars-Erik ter Jungs "Twitter Machine stiller problemet på spissen. Umiddelbart fascinerer klangen, og den aldeles glimrende utøvelsen.
Komponistene for sin del - Mark Adderley, Henrik Hellstenius, Eivind Buene, Knut Vaage og Eliza Weizenbaum - har et til dels suverent grep om klangen av fiolin og gitar. Det spontant tilfredstillende ved dette dras imidlertid inn i et komplekst spill med strukturer, som krever overvinnelse. De mest fascinerende komposisjonene på plata signert Hellstenius og Buene makter å presse forløpet ut over den interne materialbeherskelsen. Du fornemmer en uttrykksvilje, men det er påfallende hvor godt Buenes konsentrasjon av musikken til under fire minutter gjør for helheten. Kan ikke noen gi Hellstenius et oppdrag om å komponere musikk, med forbud om å overskride fem minutters varighet.
I denne sammenheng blir det vederkvegende med Eliza Weizenbaums verker, som avslutter plata. Teknisk enkle toneganger gir seg hen til en sær skjønnhet, som blir hengende bare noen få minutter hver gang og lokke til fornyet bekjentskap.
Det er sjelden kost, som i hvert fall jeg gjerne låner øre til.

NRK, Nina Krohn / Synne Hedlo, Kulturnytt, NRK P2, 18. mars 2004, publisert 18.03.2004
Innfrir til de grader
Fem norske komponister har forsynt plata med svært spenstig musikalsk stoff, og duoen innfrir dessuten til de grader med sitt spill, mener vår anmelder Nina Krohn.
Ja, her for eksempel hører du hvor briljant det går for seg når den varme, rene gitartonen til Thomas Kjekstad omringes av de glinsende buestrøkene til Lars-Erik ter Jung. Dette er platas tittelkomposisjon "Twitter Machine" av Mark Adderly. Spenstig, humørfylt, litt kantete og passe lekent. Inspirert av et kubistisk maleri av Paul Klee kalt "Twittering Machine".
Medrivende
Det blir mer ekspressivt, farligere i Henrik Hellstenius' "Between Two" hvor stemmekontrastene er tydelige. Om ikke låta har direkte hit-potensiale, er den medrivende ved gjentatt lytting, når man gjenkjenner tøffe melodibrokker og stilige sprang.
Knut Vaages "A Small Devil Tries to Make Order Out of the Air" er det mest diffuse stykket, men det lover jo forsåvidt tittelen også.
Eivind Buene har forsynt Twitter Machine med samtidsbluesen "Delta Ground Duo", hvor gitaren er hovedpersonen. Og hør hvordan bluesens musikalske klisjéer vris inn i noe mer komplekse fine greier.
Kvitremaskin
Til slutt under pseudonymet Eliza Weizenbaum, har 29-åringen Lars Petter Hagen tilført plata et skikkelig befriende ironisk skratt. Under titlene "Found Objekt I" og "Found Objekt II" går han fra kinesiskinspirert skjønnfele til tysk TV-serie-musikk. "Comic relief" kaller man slikt i Shakespeares tragedier. Kvitre-maskin med selvironi kaller jeg det og gir de sju gutta bak Twitter Machine det tallet på terningen som du kan åpne med i Ludo.

Lekne strenger
Smaalenene, TROND ERIKSON, Publisert 21.06.2004
Fiolinisten ter Jung og gitaristen Kjekstad får virkelig lekt seg på denne spennende plata med norsk samtidsmusikk.
Det hele åpner med Mark Adderleys (1960) «Twitter Machine», inspirert av maleriet «Twittering Machine» fra 1922 av Paul Klee . Et kunstverk både komponist og de to dyktige musikerne til fulle kan være bekjent av. Verket er fullt av liv, humoristiske tildragelser og spennende klanglegging.
Henrik Hellestenius (1963) «Between two» er av det mer alvorlige slaget og man blir spesielt fasinert av duoens evne til å omstille seg i et verk komponisten virkelig setter skyhøye krav til utøverne, både teknisk og melodisk.
Eivind Buenes (1973) «Delta ground duo» er noe så uvanlig som en slags blues for gitar og fiolin. Et verk som pirrer øregangen og tidvis truer med å la godfoten få utløp for innestengte følelser.
Knut Vaages (1961) «A small devil tries to make order out of the air» er forholdsvis vanskelig å få tak på, men i den abstrakte og spennende musikk-verdenen er «djevel-musikken» til Vaage både overraskende og spennende.
Bak det tyske navnet Eliza Weizenbaum skjuler det seg en 29 år gammel nordmann, nåværende leder av «Ny Musikk» Lars Petter Hagen. Her bringes virkelig kontrastene inn i stua. Fra frie moderne rytmer og klanger, via tysk filmserie-musikk til kinesisk-inspirerte klanger. Det hele utført på en meget raffinert måte.
Varme, kulde, melankoli, lys, mørke, samt en god dose humor preger en spesiell plate som er verd mer enn én gjennomlytting.
Samtlige verk er tilegnet ter Jung og Kjekstad.

Den uutgrunnelige melankolien
Morgenbladet 2-15. april 2004 (Utdrag, red.)
Twitter Machine henleder lytterens oppmerksomhet henimot dramaet mellom den selvfølgelige misantropien og den uutgrunnelige melankolien.
SAMTIDSMUSIKK: Twitter Machine: LARS-ERIK TER JUNG (Fiolin) & THOMAS KJEKSTAD (KLASSISK GITAR)
Musikk av M. Adderley, H. Hellstenius, E. Buene, K. Vaage og L Weizenbaum (pseud. LP. Hagen)
Fabra

Den sinnstemning man først og frernst hensettes i når man konfronteres med klangen av den klassiske gitaren, er den uutgrunndige melankoliens emosjon. Denne emosjonen er kveilet rundt og infisert i samtlige seks nylonstrenger, og når gitaristen (Thomas Kjekstad), med fintfølende fingertupper, plukker strengene og aksentuerer tonene med sine buefilede negler, da forløses den uutgrunnelige melankolien, og Spanias edle verdensinstrument genererer uutgrunnelighet i lytterens horisont; «oh my guitar is my sweetheart/as faithful as can be» heter det i et ikke ukjent gitardikt.
Fiolinen derimot, den tonen, den følelsen dette halvgrelle instnimentet knyttes til, er ikke den uutgrunnelige melankolien, men den selvfølgelige misantropiens emosjon. Når fiolinisten (Lars-Erik ter Jung) setter buen mot strengen og fremkaller den ugne lyden i det instrumentet, sendes tankene henimot elendigheten og menneskehatet, fiolinen er og blir det gnissende helvetet på jord.
På cd-en Twitter Machine fremfører Jung/Kjekstad fem norske, relativt unge, komponisters tolkninger av møtet mellom den uutgrunnelige melankolien og den selvfølgelige misantropien. Her får lytteren altså anledning til å mikse to sinnsstemninger som vanligvis ikke opptrer sammen, og i alle tilfeller, i alle komposisjonene, sørges det for at den uutgrunnelige melankolien seirer over misantropien; dette blir tydeliggjort ved nydelig samspill mellom Jung og Kjekstad. Samtlige komponister har maktet (noe som er svært svært sjelden) å levere engasjerende og innholdsrike bidrag til repertoaret, og rekkefølgen (det begynner med Adderley og slutter med Wcizenbaum) synes mer eller mindre perfekt. Blant verkene vil jeg særlig trekke frem Eivind Buenes Tor Ulven-inspirerte «Delta Ground Zero» som anti-tolvtakter og gjennom bluesens ruin (noe for Bluesasylet på P2?). Og når stykket toner ut etter bare skarve fem minutter, surrer tonediktet rundt i hodct og man henledes til den (moralsk holdbare) konklusjon at den uut. grunnelige melankolien er overlegen den selvfølgelige misantropien.
Henrik Hellstenius'«Between Two» har også dette uutgrunnelige over seg, og selv om den selvfølgelige misantropien her er mer truende, noe som også, på forskjellig vis, kjennetegner Vaage og Adderleys stykker, øker bare spenningen ved helheten.
Ingen av komposisjonene makter å idealisere den uutgrunnelige melankoliens rele¬vans som Liza Weizenbaum gjør i «In memory of: (subject)», et verk delt opp i fem satser. Sats for sats trekker Weizenbaum og ter Jung/Kjekstad oss inn i den uutgrunnelige melarikoliens fortreffelighet, og når det hele toner ut i et opptak av kjenningsmelodien fra «Barna i Uhlenbusch» — det barne-tv-program som særlig for rnin egen generasjon representerer nostalgi i klarest forstand, og dermed for alltid symboliserer den uutgrunnelige melankoli — da er ingen øyne tørre.
Twitter Machine er en vidunderlig utgivelse som makter å henlede lytterens oppmerksornhet henimot dramaet mellom den selvfølgelige misantropien og den uutgrunnelige melankolien. Sistnevnte lenge leve!
Jon Øystein Flink